mai 31, 2016


Me møter Matilda Höög ein litt grå og regntung tysdag i mai i hennar utstilling på Galleri Storck i Oslo. Me er der for å sjå utstillinga, men også for å planleggje komande Kantinekino kvar ho skal vise kortfilmen ”Bestyr”. Soloutstillinga hennar på Galleri Storck heiter In Every Dream Home a Heartache. Tittelen er lånt frå ein song skriven av Bryan Ferry frå Roxy Music. På veggane i utstillingslokalet heng bilete som er teikna med svipenn på finerplater. Motiva er ei blanding av bilete funne på internett og private fotografi. I utstillinga er det og ein video prosjektert opp i eit hjørne av veggen. Videoen minner oss om å sjå skuggar igjennom gardinene når det er natt ute.

Her er nokre av Matilda sine tankar omkring kva ho skal vise onsdag, 2. juni:
 
Kva skal du visa på Kantinekino?
Kortfilmen Bestyr som eg laga i 2015.
 
Dialogen mellom menneska i kortfilmane dine kjennes viktige. Både det som blir sagt, og det som er usagt mellom dei. Kan du seie noko om kvar du finn inspirasjon til desse dialogane? 
Ofte frå røynda, frå samtalar eg sjølv har hatt, ting eg har høyrt meg sjølv seie, eller som eg har overhøyrd på til dømes bussen. Nokre gonger inntrykk frå film, men oftast min eigen røyndom.
 
Kortfilmen du skal vise på Kantinekino er ikkje så lang, på same tid kjennest det som den rommar mykje, også fordi den byggjer opp under ei litt uhyggeleg og intens stemning. Kan du fortelje korleis du arbeidar med å byggje opp denne dramaturgien? 
Eg trur grunnen til at den følast lengre enn den er, er at det er ei einaste taking, det er ikkje noko klipping. Det får ein ofte til å føla at ting tek lengre tid enn dei gjer. Sjølv om det er realtid så er ein kanskje ikkje van med å sitje å stire på noko der det ikkje hendar så mykje (sjølv om det er noko som ein ofte opplever i røynda, men då på ein kanskje mindre bevisst måte). Eg er ganske glad i lange takingar, akkurat på grunn av dette. Eg likar når ein situasjon blir litt intensivert av at det tek tid, og ein byrjar å vera meir merksam på detaljar enn ein kanskje elles ville vore i ein meir tradisjonelt klippa film. Så eg let heilt enkle ting ta tid, instruerer skodespelarane om å ikkje ha det travelt med det dei skal gjera og seia, det blir ofte mange takingar før det sit.

Kan du fortelje om interessa di for å lage karakterar som ofte verkar einsame?
 
Det er vel noko som mange kan identifisera seg med, iallfall kan eg det. Eg er generelt ganske opptatt av det vanskelege med å leva, sjølv om ein eigentleg er ganske privilegert. Slik som eg har det sjølv.
 
Kva ynskjer du å få fram med å bruke verkemiddel som svart humor? 
Det blir litt for flatt og hardt viss ein bare har med det tunge og ikkje det humoristiske i noko. Det er ikkje truverdig, livet er ganske absurd og ofte er det ikkje einsidig. Eg vil at mine ting skal følast verkelege, at ein kan tru på det eller iallfall at det er ein oppriktig intensjon bak det. Og ting treff iallfall alltid meg mykje hardare viss ein ler samtidig som ein situasjon i grunnen er sår, vanskeleg og vond.
 
Både i kortfilmen Bestyr (2015) og Bröder (2011) er hovudpersonane to menn. Korleis er det å arbeide frå eit mannleg perspektiv?  
Hovudpersonane i mine filmar er oftast menn. Eg tykkjer det er lettare å identifisera meg med middelaldrande kvite menn, kanskje har det å gjera med korleis eg vaks opp, kanskje er det på grunn av den typen film eg har sett. Eg har alltid mykje vanskelegare for å identifisera meg med kvinner, både blant vener og i samfunnet generelt.
 
Brukar du profesjonelle skodespelarar? Kan du fortelje om dette valet? 
Ja, for det meste, men eg har også brukt meg sjølv og ein ven ein gong. Då føltes det rett, sidan historia var tilknytta han på ein måte, og det var meir ei historie. Det føltes rett å gjera det sjølv då. Men elles leitar eg etter typar, og det treng ikkje vera profesjonelle skodespelarar, det har bare vore enklare å bruka slike, då mitt kontaktnett av vener som eg faktisk skulle kunne spørja om å gjera ein slik ting (og som passar inn i rollene), er ganske avgrensa.
 
Kva inspirerer deg?  
Livet generelt. Samtalar, kvardag, møter, av og til ei eller anna bok eller film eller tv-serie. Ofte likar eg å berre gå rundt å fundera, åleine.
 
Har du nyleg sett ein film du tykte om? 
Ikkje nyleg. Viss eg går tilbake og sjekkar så var det «Moon» eg såg sist, som eg likte ganske godt. Før det såg eg ein film som heiter «Bullhead», ein belgisk film om ein fyr som veks opp og tek ein masse steroider for å kompensera for sin (sidan ein frykteleg hendelse i barndommen) mangel på testosteron, - same steroider som dei pumpar inn i tyrane på garden som han vaks opp på. Veldig bra film!!
 
Kva slags mat skal serverast på Kantinekino etter screeninga? 
Fransk potetsalat. Det har ikkje nokon relasjon til filmen, men eg tykkjer det er veldig godt.

mai 09, 2016


Kunstkantina gleder seg til å screene Maria Meinilds sitt verk på Rake Arbeidsfellesskap denne veka. Her er nokre av hennar tankar.

Kva skal du visa på Kantinekino den 11. mai?
Eg visar videoverket ”V.O.” frå 2014. I verket presenterer ei allvetande forteljarstemme ein privat heim som er ein scene for to karakterar medan den framfører deira indre og ytre dialog.

Kva ligg bak vala av dei objekta som er brukt i filmen?
Mange av objekta i filmen er etterlikningar eller masseproduserte ting som tildøme suvenirs, parykkar og plastikkblomar. Eg er veldig interessert i korleis me innrettar våre private heimar og ting me samlar på, for å skapa eit bilete av kven me er som menneske. Teksten i videoen er konstruert som ein collage av referansar til popkultur – høg som låg. Også her er det ei undersøking av korleis dei elementa påverkar våre personlege historier, og dei uuttalte felles forventningar og kodar som dannar grunnlag for vår private og sosiale interaksjon og identitet.

Kvifor har du valt å filma hjå familien din?
Videoen er filma i huset til far min som bur i ein forstad til København. Han er gamal sjømann og har mange suvenirs frå heile verda som eg har brukt som props i filmen. Eg har aldri sjølv budd saman med far min, han bur med sin nye familie, dei var på reise og eg lånte huset til å skriva manuskriptet ferdig og filma prosjektet.

V.O. kva står det for?
V.O. er ei forkorting av Voice Over, det er slik ein skriv det i eit filmmanus. Eg tykjar det er morosamt når ein les det i eit manuskript, at det ikkje er eit hierarki i teksten, ”V.O” blir til ein karakter med replikkar på likefot med dei andre.

Forteljarstemmen?
Det er mi stemme som er V.O.

Kan du fortelja kvifor du brukar amatørskodespelarar?
Eg brukar ikkje profesjonelle skodespelarar, men vener, kollegaer og kjente. Aktørane spelar og de-maskerast, og både fiktive og ”verkelege” relasjonar blir avdekka og det er denne mellomstaden eg tykkjer er interessant. Dei klossete amatørskodespelarane er med sin formelle keitete åtferd med på å skapa mystiske, transparente augeblikk, lada med betyding og emosjonell resonans. Dette kan eg ikkje oppnå gjennom å arbeida med profesjonelle skodespelarar, det ville vore eit heilt anna prosjekt.

Kva inspirerer deg?
Litteratur, film og samtalar med kollegaer.

Har du nyleg sett ein film du tykte om?
Eg såg Chantal Akerman sin No Home Movie her om dagen. Den er frå 2015 og vart hennar siste film før ho døde. Filmen byggjar på private samtalar med hennar mor, dei avbrytast av lange opptak frå mennesketomme landskap. Filmen klarar å beskrive noko utruleg intimt og gjer det til ein universell forteljing på ein veldig fin måte.

Kva slags mat skal serverast på Kantinekino etter screeninga?
Rekecocktail og musserande vin!!

mars 28, 2016

  
Opp ei trapp, igjennom ei branndør, og ei til dør, så er ein hjå Tobias Liljedahl. Skråtak og et kjøkken laga av fleire samanslåtte kott. Eg er ikkje så høg, så eg får god plass der, medan Tobias er høg og har blitt van med at han må stå litt bøygd for ikkje å slå hovudet. Heilt inn til kjøkkenbenken får han plass, og kokar opp litt tevatn før me skal gå i gang med intervjuet. Lena vil nok ha kaffi seier eg, Lena kjem snart, ho er på veg.

Tobias skal vise ein kortfilm på neste Kantinekino og her er noko av hans tankar:

Kan du fortelja litt om det du har tenkt å visa på Kantinekino?
Eg skal visa ein kortfilm på 14 minutt som er eit resultat av eit arbeid som eg har haldt på med over lang tid. Tidlegare har eg arbeida mykje ut frå manus, medan med denne filmen har eg prøvd å finne ein arbeidsmetode som er meir materialbasert. Prosessen fram mot endeleg verk har vore å gjera mange forskjellige opptak av situasjonar som eg har hatt i tankane. Desse opptaka har eg samla over lang tid, og så byrja eg å klippe dei saman til eit narrativ som igjen vart ei samansetning av bileter. Seinare tok eg utgangspunkt i desse bileta for å gjera nye opptak som eg følte mangla i det som allereie var. Etter kvart bytast alle opptaka ut, med nye opptak.

I kortfilmen din ”Here I am” (2012) brukar du deg sjølv som hovudkarakter. Kan du sei noko om korleis det er, og kva fordelar du ser med å bruke deg sjølv framfor kamera?
Det har heilt klart ein praktisk grunn sidan eg er lett tilgjengeleg og kjenner meg sjølv. Dermed er det også lett å skriva manus til seg sjølv kva gjera og kva seie, som eg dermed veit vil virke naturleg for meg. Når eg brukar meg sjølv som hovudkarakter er det veldig viktig å ha med seg nokon som ein stolar på bak kamera som ikkje bare filmar, men også ser kva ein gjer.

I ”The Expedetion” (2013) er du bak kamera, medan hovudkarakteren er ein mann åleine ute i naturen. Korleis er det å bruke andre enn deg sjølv som karakterar i kortfilmane dine, og kva utfordringar ligg det i det?
Det er eigentleg veldig vanskeleg fordi det er vanskeleg å formidla kva ein er ute etter. Kommunikasjonen med skodespelaren må bygge på at skodespelaren er veldig flink og får til det som skal gjerast av seg sjølv meir eller mindre. Når eg leitar etter skodespelarar gjer eg type casting. Eg tenkjar på kva eg vil ha, og så prøvar eg å finne ein person som er så lik det eg vil ha som overhovud mogleg.

Korleis er kommunikasjonen?

Framfor alt går det ut på å forklara kva eg forventar av den karakteren. Og så blir det mykje opp til dei å gjennomføra det. Det som er vanskeleg er å sjå dei små nyansane medan eg gjer opptak, å sjå kva som kunne vært litt annleis der og då, ting som er lett å sjå når ein seinare sit å redigerer.

Det er ofte humor i arbeida dine, kva ynskjer du å få fram med den?

Humor kan vera ein form for alvor når ein brukar det på ein bestemt måte. Eg vil ikkje at humor skal fungera som ein distanseringsmetode for å unngå å ta i ting, men eg vil gjerne ha det med som ein kontrast til det høgtidlege.
 
Det kjennes som om tilfeldighetar får ta plass i dine kortfilmar. Det kan tildøme vera at i nokre klipp er kamera handhaldt og ristar, eller det kan være regndropar på kameralinsa.
Oftast er det at det som er der får ta plass. Det blir som det blir, og det er ikkje så nøye å ta det vekk. Det er små omstende, som dukkar opp av ulike grunner.

Du framstiller i nokre av dine arbeid menneske åleine i naturen. Sjølv om dei oppheld seg i naturen, verkar det ikkje som om dei kjem noko nærmare den. Det oppstår ei slags einsemdskjensle, kan du fortelje meir om den?
Nokon av dei karakterane eg har hatt med har ofte ein romantisk lengsel etter noko, så blir det den såkalla naturen som dei prosjekterer den lengselen på. Dei gjer eit slags forsøk på å søka seg til noko, som skal vera det sublime. Det ligg ein type humor i den premissen, at det allereie er mislykka før ein har begynt. Det er ein type einsemd som eg kjenner på, tenkjar på og funderer på kva kjem av. Eg følar litt at eg testar ut situasjonar for å leva litt i det. Mulige scenario, for å sjå kva ein kan føla i det scenarioet. Det er ein ting som er kult med film eller video på sitt beste at ein har ein type direkte tiltale, det kan fort tale til deg emosjonelt, det er effektivt. All kunst kan det, men video og film har bred appeal til emosjonelle intrykk, akkurat som musikk også har. Ein blir dratt inn i det situasjonen, sinnstemninga og ønsket filmen prøvar å formidle. 

Dine val innan filmmediet er ofte å la det vera tid for tilskodaren å dvela med bileta. Ein ser tildøme personar i heilfigur, som kjem inn i bileteramma, blir der, og så går ut.
Det er for å insistera på situasjonen, insistera på at den er der, og insistera på det ein prøvar å beskriva.

Kva blir du inspirert av?
Ganske ofte av ting eg høyrar folk seiar. Eg reiser gjerne med tog og overhøyrer mange samtalar av andre passasjerar. Eg brukar å gjera snikopptak av folk som eg kan høyra på etterpå å skriva om til ein dialog. Å reisa er veldig fint for då får ein høyre kva folk sit og pratar om, men også at ein sjølv er i ein fin limbosituasjon, der ein ikkje er ein plass enno, det påverkar heile eins sinnestemning.

Har du nyleg sett ein film som du likte?

Det siste eg såg var Salo av Pier Paolo Pasolini.

Kva handla den om?
Den  utspelar seg i Italia under slutten av andre verdskrig, det er fire veldig rike menn som fangar inn ungdommar til å ta med til sitt gods for å utføre heilt sinnssjuke og ekstreme overgrep på dei under planlagde og regulerte former. Det er ein klassikar, og eit effektivt bilete på fascismen, heilt utroleg ekkel, men en bra film. Det som er bra med den er at den formidlar ting utan at det er heilt tydeleg kva den prøvar på, den har ein tydeleg anti-fascistisk patos men samtidig så er det ingenting som er opplagt. Det har tatt lang tid å fordøye den sidan den er så ekkel. Av og til så er det også bare noko ein føler med ein film at ein veit at det er noko her som er viktig, så tar det litt tid å finne ut kva det er.
 
Kan du fortelje litt om maten du har valt skal serveras etter filmvisninga di på Kantinekinoen?
Kortfilmen eg skal visa handlar om å reise. Eg har lært meg som barn å ikkje kjøpa mat når ein er ute å reiser, men å ha med seg ein gigantisk matpakke. Så kanskje det blir servering av ei god fersk matpakke etter filmen.

januar 03, 2016


I november sist år hadde me ei utstilling på Studio 17 i Stavanger og heldt i det høve siste Kunstkantine-middag i 2015. Me hadde fått låna Rogaland Kunstsenter sitt bibliotek for anledninga og dekka på møteborda med ubleika bomullsstoff og heimesydde serviettar, pynta med vernissasjeblomar frå kvelden før og laga boeuf bourguignon sitjande på golvet i kunstsenteret sitt galleri. 

Same dag som middagen skulle haldast vakta me også utstillinga. Det vart Lena som sprang rundt i Stavanger for å kjøpa alle ingrediensane til maten medan eg (Heidi-Anett) sat vakt. Det er ei spanande utfordring å manøvrera rundt i ein ny by for å finna matvarer til matrettar ein har komponert saman med sin beste ven. Stavanger var ikkje så ny for meg, sidan eg er fødd der, men mykje har endra seg sidan eg var der sist for ni år sidan. Eg er imponert over Lena som fant fram, og fekk kjøpt alt me trengde, til og med då vêret også vart sånn typisk Stavanger med øsande, pøsande regn og vind så var ikkje det noko hindring.

Me har allereie ein del servise, glas og bestikk som me har kjøpt inn til Kunstkantina, samlinga veks for kvar gong me inviterer til spisning. Til middagen me heldt i Stavanger tok me med oss Kunstkantina sine eigne vinglas, men alt anna servise, glas og bestikk som me hadde bruk for, fekk me låna av Fretex Mariero. Det var fantastisk å få moglegheita til det, og me er veldig takksame. Me fann så mykje fint at me enda faktisk opp med å kjøpa ein heil del av det, for så å ta det med oss heim att. Middagen var vellykka, gjestane ville ikkje gå, men til slutt måtte me likevel seia at det var på høg tid. Så rusla me sjølv heim til Gamlebyen der kunstnarleiligheita me hadde fått låna av Stavanger Kommune ligg. 

november 19, 2015


The day before Halloween Kunstkantina hosted a five course dinner at Trondhjems Kunstforening and with us we had quite a bunch of artworkers: Inge Coenraads and Ben Connell was both chefs, Martien Suikerbuijk provided us with sound and Øyunn Hustveit had a small exhibition
The base of the menu was the keywords "vegetarian, ecological, seasonal and local". Other important elements in the planning had been "health, sustainability, simplicity and attention". The vegetables, dairy and eggs came from the organic farm Kvittem Gård. The seaweed season is over so Inge was happy to discover Frøya Tare, and the rest of the ingridients were picked out from Etikken, Helios and Trondheim Mathall.

The creation went like this:
Sourdough bread with fermented carrot and red pepper
Clear vegetable stock with fresh veggies
Seaweed burger with spirulina bread and wasabi mayo
Pumkin gnocchi with wild mushrooms and blueberries
Sticky toffee/date pudding with caramel and chai custard

As all of this took some time and demanded some effort Inge was thrilled to share the tasks with Ben. Actually, back in the day, Ben used to work as a pastery chef, so the dessert was his main task. He even created a bonus in shape of a cinnamon biscotti to go with an extremly good coffee from the local roastery Jacobsen & Svart. Being a pro Ben also took responsibility for organizing the temporary kitchen station, making sure everything was mise en place.

As mentioned before, sound was an ingridient as well that october evening. And as a welcome Martien had collected songs from dinner scenes in movies. His primary protagonist was the theme song (Phillip Sarde) of La Grand Bouffet, which is quite an obscure film about gluttony/hyperconsumerism and the relation to fetished desires. Some other songs included Laurence Welk's Tea for Two from American Beauty and Satie's Gymnopédie No.1 from the radically shot film My Dinner with Andre. But the sound during the actually eating part of the event was a composition of ASMR (Autonomous Sensory Meridian Response) sounds. The reason why Martien composed these sounds for us is that he find simularities between the ASMR community and Kunstkantina's ways of stimulating and caring for the other. Besides that he also wanted to experiment with creating a complimentary constallation of food and sound. It was a complete process he brought into the kitchen where he collaborated with Inge and Ben on coming up with a menu that focused on accents and equilibrium. 

As you might understand from reading this we had a blast doing a special edition of a Kunstkantina dinner. Now we're taking a short break from cooking to do some accounting, but see you in January when we will be back with a new years cleanse.

Cheers!

november 03, 2015


Last Friday Øyunn Hustveit showed some of her beautiful and subtile works at Kunstkantina. The event took place in the bright and classy rooms of Trondhjems Kunstforening making the perfect frame for a evening in the name of food and art. After seeing Øyunn's work we wanted to know more about it, we mailed her some questions and here is what she replied:

Where are you living / working at the moment? 
I live and work in Trondheim, where I have a studio space at Lademoen Kunstnerverksteder.

Can you tell us about your interest in the landscape as a motif?
For me, the main thing is that it represents something that is far away, something that you only look at from a distance. From an aesthetically point of view this interests me, because even though the the motive is something very distant, the materials that make up this image are still very present and tactile. I like to experiment with how much you can limit your means and still create something complex. The horizon is a good base in that way. It's really just a line, but we still read it as an illusion of a three dimensional space because that's what our minds want it to be. The way that we depict landscape in our culture is also something I find interesting, because I think it says something about how we view nature. We enjoy looking at it from a distance, but we are thankful that we don't really have to be a part of it.

Would you say that the works you showed at Kunstkantina last Friday are typical for your art practice?
Yes, I'm very consistant. Mainly because I'm not very imaginative. I usually just do the same thing over and over again until something accidentally happens and forces me to do something different. But also it's typical in the sense that it's made for a specific space, which is something I like to do. Of course, it also reflects a lot of the topics I generally have been interested in throughout my artistic practise, such as positive/negative space, absence/presence, or the two dimensional image as a three dimensional object.

You have exhibited once before at Kunstkantina, do you have any thoughs concerning showing art at this kind of "alternative" space?
I'm usually very picky about where I show my work, partially because I don't want things to be red out of context, but also because so many of my works are so minimal and quite sensitive to their surroundings. I would't be very comfortable showing my work in a café for example, because you don't want your work reduced to just filling a decorative purpose. But at an event like Kunstkantina it's a bit different. The work becomes a part of creating an atmosphere for people's total experience, and therefore somehow feels more meaningful. 

And finally, what have recently inspired you?
I never really understood the term inspiration, and I'm not sure if I have ever been inspired. I just work, and sometimes interesting things happen. Sometimes they don't. But the discoveries I make during the process often feels quite rewarding, so maybe simply the act of creating something is what inspire me.

oktober 26, 2015


Tomorrow night we are screening The Bedridden Triptych made by Deniz Eroglu at Rake Work Community. Deniz is truly an interesting person, always occupied by something new. Through this little interview you can all get to know him a bit.

Me: Where are you currently living/working?
Deniz: At the moment I'm in Berlin, but I'm about to move to Amsterdam. I'm working at a place called Glasmanufaktur Harzkristal where an unusually talented and experienced  glassblower has his base. He is very helpful and generous with his skills and right now we are working on a large tapestry in glass inspired by a Turkish carpet my father had hanging on the wall when I was growing up. Getting to Harzkristal is quite a hassle though. Even if it's located only 200 km outside of berlin, it takes about 5 hours by train.

Me: Who are the persons we get to meet in your three films?
Deniz: They are all a bunch of poor souls, each in their own way. Although they might not agree on that description themselves.

Me: After the screening you have chosen open faced rye sandwiches with potatoes and green pea mousse as a snack for the guests. What made you chose this Danish inspired dish?
Deniz: Actually I suggested steaks, potatoes, brown sauce and peas to create a symbiosis between the work and the minds of the audience, as this is what the characters are being served in each of the three films. But, since a lot of people don't care for this kind of traditional working class food, we have modernized the dish a bit, and now it's better suited for contemporary palates.

Me: Have you recently seen a film that made an impression on you?
Deniz: A couple of days ago I saw Once Upon a Time in the West by Sergio Leone for the first time. It made quite an impression on me. It’s a bit too dramatic here and there, and the story is rather baroque, but the images…. Leone's sense of cinematic imagery is remarkable. Mesmerizing compositions in cinemascope. But perhaps what struck me the most was Henry Fonda's blue eyes (I didn’t know such intense blue eyes existed!) staring into Charles Bronson's green rubins, just when they’re about to draw their pistols in the desert.
Pure cinema! And I whispered the word 'masterpiece' to myself as one of them fell in the dust... 

Well, we're looking so much forward to spending an hour in the dark with your films, Deniz. Thank you for participating!

Peace and love
Lena